Om Rondane nasjonalpark

Rondane nasjonalpark ble opprettet i 1962, og utvidet i 2003. Selve nasjonalparken er 963 kvadratkilometer. Ser vi på Rondane og Dovre nasjonalparker med tilliggende landskapsvernområder under ett, har vi et fredet belte fra Ringebufjellet i sør til Hjerkinn på Dovrefjell i nord. Karakteristisk for Rondane er de dype dalbotnene og høye toppene, og mest kjent er kanskje Rondslottet og Storronden.
a

Meny

NN_logo_Dovrefjell_nasjonalparkstyre_svart

Kontakt oss

Rondane-Dovre nasjonalparkstyre
Hjerkinnhusvegen 33
2661 Hjerkinn
E: sfinpost@statsforvalteren.no

M

Meny

Rondane, med Atnsjøen i forgrunn

Rondane byr på utallige turmuligheter, fra enkle dagsturer for både små og store føtter til flere dagers fjellvandring. Den mest hensynsfulle måten å oppleve Rondane nasjonalpark og tilliggende verneområder på, er ved å følge merkede stier. Disse tar deg både høyt til fjells og gjennom frodige daler, med minst mulig påvirkning og forstyrrelse av den sårbare naturen og dyrelivet.

I Norge er nasjonalparker større naturområder som er vernet for å ta vare på viktige naturverdier og kulturminner, og sikre disse mot utbygging, forurensning og annen aktivitet som kan skade natur- og kulturverdiene. Samtidig skal nasjonalparker sikre en uforstyrret opplevelse av naturen.

Les mer om de ulike verneområdene

Kart over Rondane nasjonalpark som PDF

Personer på tur.

Norges første nasjonalpark

Ikke nok med at Rondane nasjonalpark var Norges første, den ble også opprettet etter et helt spesielt initiativ. Vanligvis opprettes nasjonalparker i Norge etter forslag fra staten, her kom derimot initiativet til vern fra lokale aktører. Den mest sentrale enkeltpersonen i dette arbeidet var fjelloppsynsmannen Norman Heitkøtter fra Otta. Heitkøtter jobbet i Rondane i over 40 år. Ifølge ham var det allerede på midten av 1950-tallet tydelig for alle som fulgte med i utviklingen i fjellet, at «økt folkeferdsel ville bli den største trussel for villreinen i framtida».

Norman Heitkøtter.

Heitkøtter så at uten en samordnet styring av arealbruken ville levekårene for villreinen og høyfjellet ellers bli ødelagt av inngrep. I 1954 kom Naturvernloven og det ble mulig å verne det Heitkøtter kalte «større landskapsområder». Han grep muligheten og begynte å undersøke hvordan fjellstyrene stilte seg til vernetanken. Svaret han fikk var at de aktuelle fjellstyrene var positive til et vern i fjellet, og spesielt for å ta vare på villreinen.
I DNTs årbok fra 1960 skrev Heitkøtter dette:

«Ingen skal fortelle meg at villreinen trives langs vegkantene, eller at fjellrypas naturlige tilholdssted er søppeldyngen ved de utallige hytter bortover alle fjell. Vi må ha veger, og folk skal få sette seg opp hytter, det er vel alle enige om. Vi må bare passe på å reservere enkelte områder før det er for sent. En del av våre rovdyr og fugler har krav på å bli fredet. Ikke bare fordi det er synd at de skal bli utryddet, men også ut fra et viltmessig synspunkt.»

Det var likevel ikke alle som ønsket at det skulle bli nasjonalpark i Rondane. Flere ønsket å beholde retten til å komme seg inn i fjellet for å utnytte ressursene som fantes der. De som ville verne og de som vil bygge ut hadde ulike visjoner, men også enkelte likhetstrekk. At begge parter ønsket å bevare deler av den gamle fangstkulturen er et eksempel på dette. Veien fram til opprettelsen av Rondane nasjonalpark var på ingen måte enkel, og det ble nok diskutert heftig i både kommune- og fjellstyrer om hvilke områder som skulle vernes og om dette i det hele tatt var et fornuftig grep.. I 1962 kunne likevel Heitkøtter og hans samarbeidspartnere heve glasset og skåle for Rondane nasjonalpark, og bevaring av villreinens leveområder.

Spoler vi fram til i dag er det store utfordringer knyttet til ferdsel i Rondane nasjonalpark og villreinens bruk av fjellet. Det må derfor kunne kalles et paradoks at området som ble vernet for å ta vare på villreinen, nå er oppstykket av barrierer dannet av vår ferdsel. Villreinstammen i Rondane er i dag i praksis delt i tre.

Les mer om opprettelsen av Rondane nasjonalpark og dagens utfordringer her

Artikkel på NRK om Rondane nasjonalpark

Rein beiter om vinteren.

I dag blir moderne teknologi, som GPS med kamera, brukt for å få ny kunnskap om villrein.

Villrein

I Rondane nasjonalpark lever en av de siste opprinnelige villreinstammene i Europa. Fjellets nomade har vandret i disse områdene i over 10 000 år, og nordmenn har jaktet rein i mer enn 300 generasjoner. Villreinen er ekstremt hardfør og tilpasningsdyktig til naturlige utfordringer som vær og føre, men er veldig sårbar for menneskelig forstyrrelser. Vår aktivitet og ferdsel påvirker dyras mulighet til å vandre dit de skal, om det er til kalvingsområder, sommer- eller vinterbeiter. Derfor er stier og merkede skiløyper tilrettelagt slik at noen av villreinens leveområder skal få ligge mest mulig i ro. Hvis du får øye på villrein er det viktig at du stopper opp, og trekker deg tilbake.

arrow-r
Villreinflokk på snø.

Landskap

Landskapsformene i Rondane ble dannet under siste istid. U-formede, runde daler ble formet ved at isen slipte bort fjellet under breen, og skarpe v-daler ble skapt av de store elvene som smeltevannet fra breene dannet. Etter hvert som isen smeltet stakk de høyeste fjellene opp av isdekket. På toppene i Rondanemassivet finner vi mange hundre millioner år gamle lagdelt sandstein. På grunn av for lite snø om vinteren og milde somre er det ingen aktive breer igjen i Rondane i dag.

Fjell, Rondane.

Området er preget av stor variasjon og store høydeforskjeller. Selve Rondanemassivet består av ti tindepregede topper over 2000 moh. Her finner du noe av det mest krevende terrenget i nasjonalparken, med grov steinur som tidvis kan være utfordrende å gå i. Beveger du deg derimot litt utenfor nasjonalparkgrensa, finner du frodige daler med snilt terreng.

Kulturlandskap

Kulturlandskapet i fjellet er et resultat av menneskers bruk av naturressursene gjennom mange hundre år, og er en viktig del av kulturarven vår. Tidligere flyttet folk til fjells med husdyrene sine så fort det det ble beite, og bodde der gjennom hele sommeren. I Grimsdalen, som nå er et landskapsvernområde, har det vært seterdrift siden 1500-tallet. Seterdalen skiller nasjonalparkene Rondane og Dovre og har sommeråpen bilveg. Bruken av setre har endret seg, men de er fortsatt en viktig del av landbruket i innlandsbygdene.

Setertun.

Historie og kultur

For Rondane-området er funnene og sporene fra fortiden så mange og rike at vi kan danne oss et godt bilde av menneskene som levde her. Tallrike tråkk, gamle steinbuer, fangstgroper og buestillinger vitner om bosetting, jakt, fiske og sanking fra gammel tid. Det å dra til fjells for noen annet enn å høste av ressursene var derimot ukjent til langt ut på 1800-tallet. Først da samfunnet fikk større overskudd fulgte andre i jegerens og sankerens fotspor. Først kom vitenskapsmannen deretter fulgte kunstnerne, og til slutt fotturisten. Ideen om en sunn sjel i et sunt legeme, og om å dra på tur for turens skyld var født.

Seter i høyfjellet.

Villreinfangst

Tar du deg tid til å se deg rundt når du er på tur i Rondane nasjonalpark, er sjansen stor for at du ser spor etter buestillinger, fangstgroper og større fangstanlegg. Mange av sporene vi ser i dag er flere hundre år gamle, og noen kan til og med være mellom to og tre tusen år gamle.

Fangstanleggene forteller oss ikke bare om hvordan forfedrene våre jaktet rein, men også hvor villreinen ønsker å trekke mellom ulike beiteområder. En tur til Formokampen vil gi deg fantastisk utsikt og ikke minst innsikt til fortidens villreinfangst. I fjellområdene er det også mange andre kulturminner som små steinbuer, boplasser, gamle ferdselsårer og gravhauger fra denne perioden. Disse kulturminnene er automatisk fredet, noe som betyr at det ikke er tillatt å flytte på steiner, bygge nye varder eller på andre måter forstyrre eller ødelegge kulturminnene.

Setring

På 1500- og 1600-tallet økte husdyrholdet i Norge, og utmarka ble en viktig ressurs for gårdsdrift. For å spare beitet i bygda måtte bonden tidlig på vårparten drive dyra opp til setra. Mange av stedene som i dag er mest kjent for å ta imot turister var tidligere produktive setergrender. Både Grimsdalen, Mysuseter, Frydalen og Høvringen er gamle setergrender med rik historie.

I Grimsdalen kjenner vi til at det har vært seterdrift allerede fra 1500-tallet, og på det meste var det 52 setre og eget ysteri i dalen. På Høvringen var det over 30 setre i drift og på Mysuseter et tjuetalls. Mysuseter har, som du kanskje gjettet, fått navnet sitt fra mysu, som er en væske som oppstår i ysteprosessen når du lager ost. Nå kan vi bare se for oss hvordan livet i disse grendene var da det var full drift på alle setrene. Fra slutten av 1800-tallet utviklet det seg et nytt jordbruk, og etter hvert ble det få som syntes det var verdt bryet å være i fjellet hele sommeren.I Rondane er det i dag bare et fåtall som driver med tradisjonell setring, og da mer som turistattraksjon enn som matauk for gården.

Formokampen, utkikkspunkt på fjelltopp.

Turisme

Fra midten av 1800-tallet ble Rondane flittig besøkt av kunstnere, og det mest kjente verket fra området er «Vinternatt i Rondane» malt av Harald Sohlberg i 1914. Maleriene og skildringene fra disse kunstnerne bidro igjen til å vekke interessen for fjellet hos den vanlige kvinne og mann. Rondeslottet ble besteget for første gang i 1875, men det var ikke før 1880-årene at interessen for Rondane vokste. Stadig flere søkte til fjellet for rekreasjon og hvile, og setrene rundt Rondane åpnet tidlig dørene for fjellvandrere. Flere av dagens turisthytter i Rondane er opprinnelig gamle setrer. I 1921 åpnet jernbanen som gjorde det lettere for flere å komme seg til fjells. I dag er Rondane ett av Norges mest populære fjellområder.

Gammelt bilde av Rondane, folk på skitur.

Plante- og dyreliv

Her lever villrein, jerv, kongeørn, ravn og smågnagere. Sammen med andre arter utgjør de et unikt høyfjellsøkosystem. Vi har alle et ansvar for å ta vare på denne svært sårbare delen av vår natur. Derfor har vi opprettet Rondane nasjonalpark og Grimsdalen landskapsvernområde. Det er krevende for dyr og planter å leve i Rondane – i steinur, på lavdekte vidder og i høyfjellet finner vi arter som klarer seg i dette skrinne fjellandskapet. Men du skal ikke reise langt nordover før berggrunnen er næringsrik og floraen frodig. 

Grimsdalen er kjent for sitt rike planteliv med flere sjeldne og sårbare arter. Under kan du lese litt om noen av dyrene og plantene du finner i Rondane og Grimsdalen.

Blomst, issoleie.

Issoleie (Ranunculus glacialis)

Høyt oppe i fjellet, der det bare er grus og naken steingrunn, der andre planter må gi opp – der finner vi issoleia. Den høyest voksende blomsterplanten i Norge, funnet 2370 moh. på Galdhøpiggen. Navnet glacialis – den som vokser ved isen – forteller oss at dette er en hardfør art. Planten bruker flere år fra spire til frøsetting. Tidlig i blomstringen er kronbladene hvite, men etter befruktningen ”rødmer” blomsten og kronbladene blir rødlige.

Kvitkrull (Cladonia stellaris)

Mange steder ligger den som et hvitt teppe og preger landskapet i det næringsfattige jordsmonnet i og rundt Rondane nasjonalpark. Kvitkrullen har stor betydning som næring for rein, spesielt vinterstid. Reinen har mikroorganismer i fordøyelsen som gjør at den kan utnytte opptil 90% av karbohydratene i laven. Kvitkrullen har tidligere vært sanket og brukt som tilleggsfor til husdyr, men de kan bare utnytte opptil 50% av næringsinnholdet. Den brukes også til dekorasjoner.

Rypebær (Arctous alpinus)

En dvergbusk du finner i fjellet i hele landet – artsnavnet «alpinus» betyr «som hører til på fjellet». Den vokser på rabber hvor det er tynt snødekke. Tidlig på høsten får bladene en kraftig dyp rødfarge som farger landskapet. Planten er også kalt Trollbær og Trollkjerringbær. De sorte bærene kan brukes til matlaging – for eksempel rypebæreddik.

Boltit (Eudromias morinellus)

Boltiten er en morsom og særpreget fjellfugl. Skal du se den må du opp i 12-1400 moh. Hos boltiten har hannen og hunnen byttet roller. Når hunnen har lagt eggene i et reir på bakken, er det hannen som tar ansvaret for ruging og ungepass. Hunnen har den mest fargerike fjærdrakten og kan tiltrekke seg flere hanner og legge egg i flere reir. Boltiten er svært lite sky, den ligger på reiret til du har kommet helt nær. Blir den skremt løper den bortover bakken og spiller såret. Slik prøver den å lede oppmerksomheten bort fra reir og unger.

Lappspurv (Calcarius lapponicus)

Med sine karakteristiske hodetegninger i svart og hvitt, sitt rødbrune nakkeparti og gule nebb, er lappspurvhannen en av fjellets juveler. Hannen ankommer hekkeplassen noen dager før hunnen og hevder revir gjennom sin spesielle sangflukt. Reiret bygges på bakken av mose og strå og fores gjerne med pelshår fra rein og fjær fra rype. 4-6 egg legges i reiret og ungene fores med mygg, fluer og andre innsekter. Lappspurven finnes fortsatt i området, men har de senere årene vært i sterk tilbakegang.

Jerv (Gulo gulo)

Jerven er det største dyret i mårfamilien som har fjellet som sitt leveområde. Bittet er kraftig, slik at den kan spise frossent kjøtt og knuse knokler fra store dyr for å få tak i beinmargen. Om vinteren spiser jerven hovedsakelig reinsdyr, mens om sommeren er kosten mer variert. Jerven har en fremragende luktesans, og kan lukte seg fram til et kadaver over store avstander. Jerven har forsinket forsterutvikling, det vi si at utviklingen av egget kan utsettes inntil forholdene er gunstige (for eksempel mattilgangen). Dette kalles embryonisk diapause.

Grimsdalen

Kvitstarr (Carex bicolor)

Den vokser på sand og grus, gjerne helt nede i kanten av en bekk eller en elv. I Sør-Norge har den sin hovedutbredelse i Grimsdalen langs elva Grimsa. Bladene er lyst grønne, stengelen er trekantet, frøende er gul-hvite og den bøyer seg ofte helt ned mot bakken. Like sør for Grimsdalen, inn mot Haverdalen ligger Storrvatnet. Navnet har det fått fordi områdene rundt ble brukt til utmarksslått. Tidligere slo de starrmyrene for å skaffe tilleggsfor. Vi har over hundre starrarter i Norge, kvitstarren kan vi se langs Grimsa.

Dovrerublom (Draba dovrensis)

Mellom Rondane og Grimsdalen går det et viktig geologisk skille. Berggrunnen i Grimsdalen består av bergarter som lett forvitrer, da frigjøres mineraler og andre næringsstoffer plantene trenger. Det er en av grunnene til at Grimsdalen er så rik på planter og noen av dem er svært sjeldne. Dovrerublom er en av disse. Den er sjelden, men i Grimsdalen kan du se den i vegkanten. Små tuer, hvite blomster med fire kronblader – da kan det være Dovrerublom – særlig hvis du er ved Verksessetrene.

Bakkesøte (Gentianella campestris)

Grimsdalen er en seterdal. Her ligger det fem setergrender med til sammen over 100 setre. Det har tidligere vært et hardt beitetrykk her. Noen planter er avhengig av slått og beiting. En av disse er bakkesøte. Den har vakre lilla blomster som kommer seint på sommeren – ofte når de fleste andre plantene er avblomstret. Sterk nedgang i beiting gjør at bakkesøta er i tilbakegang.

Gjødselgravere/møkkbiller (Scarabaeinae)

Biller som klemmer deler av kuruker sammen til en ball, ruller den av gårde og graver den dypt ned på egnet sted. Et slikt sted kan være der billens larve befinner seg. Du finner den, naturlig nok, i beiteområder der det er kyr.

Trane (Grus grus)

En art som har vært i sterk framgang de senere år er trane. Den hekker årlig i Grimsdalen og er lett å få øye på, den kan bli opptil 120 cm høy. Høy er også lyden, tranens trompetstøt kan høres på lang avstand, ikke minst i parringstiden. Da kan det se ut som om tranene danser, derfor kalles leiken for tranedans. Tranen legger gjerne to egg, reiret ligger på bakken, gjerne utpå en myr.

Hør lyden av trane

Blåstrupe (Luscinia svecica). Fuglen er vakker med en blå og rødlig flekk i strupen. Men sangen er enda mer imponerende, det er ikke uten grunn at den kalles fjellets nattergal. Sangen er kraftig og variert med fløytetoner, snerring og imitasjoner av andre fugler. Blåstrupa har også et tredje kjennetegn – to orange felt eller flekker på stjerten – ofte er det lettest å kjenne den igjen på disse flekkene.

Hør lyden av blåstrupe her

Dovrerublom.

Dovrerublom.

Plante, rypebær.

Rypebær.

Plante, bakkesøte.

Bakkesøte. 

Plante, kvitstarr.
Kvitstarr.

Jakt og fiske

Du kan søke om to typer jakt i nasjonalparken – villreinjakt og småviltjakt. Villreinen i Rondane er svært sky noe som gjør jakta krevende for jegerne. Villreinjakta betegnes som «hellig» i bygdene rundt Rondane, men for mange er det rypejakta som gir den største fjellopplevelsen. Bestanden av ryper varierer fra år til år og påvirkes av flere faktorer. Alle med godkjent jegerprøve kan søke om både villrein- og småviltjakt på inatur.no.

Person på jakt sitter i jerven-duk.

Fiske

Det er både ørret og røye i elver og vann i nasjonalparken. Ett av de mest populære fiskevannene er Rondvatnet, og gode fiskeplasser finner du like i nærheten av Rondvassbu.
Et annet godt fiskevann er Atnsjøen som ligger inn mot Rondane, her tas det ørret på mellom to og fire kilo hvert år, og røye rundt halvkiloen er ikke uvanlig. I Atnsjøen er det fint å fiske både sommer og vinter. Fiskekort får du kjøpt på intatur.no og hos mange av turistbedriftene.

Villreinområdet

Rondane villreinområde er organisert gjennom to villreinutvalg, ett for den nordlige delen og ett for den sørlige delen. Den nordlige delen omfatter rettighetshavere i kommunene Dovre, Folldal, Sel, Nord Fron og Sør-Fron, mens den sørlige delen består av rettighetshavere i kommunen Ringebu, Øyer, Hamar, Åmot, Ringsaker og Stor-Elvdal. Rundt 90 prosent av arealet er statsgrunn innenfor Rondane nasjonalpark. I statsallmenningen er det lokale fjellstyrer som organiserer jakta.

Alle som er interessert kan søke jakt i statsallmenningen, men innenbygdsboende har ofte fortrinnsrett. Noen fjellstyrer selger likevel mange kort til utenbygdsjegere og det også mulig å kjøpe jaktkort av private rettighetshavere. Søknadsfristen varierer noe, men bruker å være rundt 1. mai. Jakta varer vanligvis fra rundt 20. august til 20. september, men også her er det variasjoner.

Småviltjakt

Gode rypeår forekommer ofte i år med mye mus og lemen. Teorien er at i disse årene tar rovfugl og rovdyr smågnagere i stedet for ryper og rypekyllinger. I tillegg har også jakta og værforholdene under klekking stor betydning for rypebestanden. Det er ofte stor konkurranse om jaktkortene, og det kan være begrensninger på antall ryper du kan skyte per dag, såkalt bag limit.

dummybilde

Forvaltning

Rondane-Dovre nasjonalparkstyre har eget nettsted. 

Personer står på ei bru